Kvinnen i Lukas 7:36-50
Av Åse Augustin.

En kvinne kommer inn i et sluttet selskap. Det er en eim av dyr parfyme rundt henne. Med en gang hun får øye på hedersgjesten begynner hun å strigråte og stille seg bak ham.
I stedet for å prøve å stilne gråten, bøyer hun seg ned og væter de støvete føttene hans med tårene sine. Hun har klart å holde maska i utallige årmen nå er den harde maska borte. Det er godt å få gråte ut. Etterpå tjener det lange håret hennes som håndkle.
Hun åpner alabastkrukka med den fine salven og smører føttene hans med den. Hun bruker rikelig, som om det skulle være en hvilken som helst fotsalve

Judas ble sur. «Tenk på de fattige!» Jesus oppfattet alt det de andre så, med hjernen sin.
Hans ånd frydet seg.»  Denne kvinnen skjønner at jeg har makt til å tilgi synder.
Hun forstår at mitt rike ikke er av denne verden. Hun har lært på den harde måten at denne verdens rike menn og maktmennesker lokker med så mangt som ikke har noen verdi i seg selv, uansett pris.
Hele sitt liv hadde hun lett etter kjærligheten, men små feil i ungdommen ble bare større feil senere i livet. Minst av alt hadde hun tenkt at virkelig kjærlighet skulle finnes hos denne profeten som påsto at han var ett med Israels Gud. Guden med lovtavlene og alle de andre budene. Hun hadde begynt å høre på prekenene til Jesus, det kunne ikke skade.
Hun hadde jo søkt over alt. I menneskehopen hadde hun blitt dyttet frem. Nå sto Han ansikt til ansikt med denne kvinnen og så henne rett inn i øynene. Mamma så slik på henne da hun var barn. Men dette blikket var mye sterkere. Hun kjente at denne mannen viste alt om henne; og Han hadde makt. Men ikke den makten de andre hadde hatt.
Jesus sa; «Dine synder er deg tilgitt!» Hun kjente at det var makt bak ordene.
Makt til å tilgi på ordentlig. Miskunnelsesmakt. Hun følte at hjertet hennes begynte å leve igjen. Han hadde makt til å gi henne et nytt liv. Hun viste plutselig at dette var Guds sønn. Jesus sa: «Gå bort i fred, Din tro har frels deg. Gud var ikke slik hun hadde trodd. Han hadde fredstanker med henne. Og hun gråt still, av glede nå. Det føltes som om hun ble født på ny. At hun var ei lita, uskyldig jente på mammas fang igjen. Hun kjente at den Hellige Ånd hvisket trøstende ord der inn. Hun hadde blitt ny.  Hun så opp i øynene til Jesus og visste at det var Han som hadde gjort alt sammen. Hun skulle slutte seg til Jesus-kvinnene nå. Hun var kommet hjem.